Fra nyopptrukken farris til blodrød vin

Når vi skal løse Beethoven-koden, finnes ingen bedre brukermanual enn Beethovens seksten strykekvartetter og Grosse Fuge som er aksen i vår festival. Det er som om de skjærer et lengdesnitt gjennom komponistens kunstnerliv, slik at man formelig kan se årringene.

For enkelhets skyld grupperes kvartettene gjerne i de tidlige, de midtre og de sene. Ikke så dumt, egentlig, for oppdelingen passer godt med de tre hovedstadiene i Beethovens kunstnerskap og liv.

De tidlige er en samling av seks sprudlende, nærmest kullsyreholdige verk; «... dette er jo som en nyopptrukken Farris!», er det blitt sagt. Den unge Beethoven er ennå ikke preget av sykdommen som truer, og ungdommelig iver og skaperkraft blandes med uhøytidelig tragikk. Kun i små øyeblikk aner man dimensjonene av det som skal komme.

Seks år senere har ulykken rammet Beethoven hardt. Han er blitt døv, han overveier å ta sitt eget liv, og han har skrevet sitt Heiligenstadt-testamente. Og her står vi overfor en av de store gåtene i musikkhistorien: Beethoven går til kamp mot sin skjebne og seirer! Den berømte ”Skjebnesymfonien” ble til i disse årene, men i vår brukermanual er det

De midtre kvartettene som speiler denne kampen. Først og fremst de tre Rasumovskij-kvartettene op. 59, som er fulle av eksplosiv kraft; følelsesregisteret er ekstremt, og rammene spennes til bristepunktet. Vi blir kastet fra de høyeste topper til de dypeste avgrunner, men til slutt feies all tvil bort i triumf. Nærmest som et terapeutisk utpust etter kraftanstrengelsen komponerer Beethoven den vakre ”Harpekvartetten” op. 74. Her får vi et kort øyeblikk av nesten lutter harmoni, før den neste kvartetten spenner buen igjen. Men snarere enn å være en ny eksplosjon, er ”Quartetto Serioso” op. 95 nesten en slags implosjon, inn mot sjelens innerste og mot

De sene kvartettene, de gale kvartettene. Her sprenger ikke Beethoven grenser lenger, han skritter ubesværet over grensene, inn i en verden av ren filosofi. Former går i oppløsning, og regler står for fall. De langsomme satsene blir langsommere og de hurtige hurtigere. Nå er døvheten total, og hans opplevelse av lyd, tid og rom er åpenbart annerledes enn hos oss andre. Publikum og utøvere forvirres over den stilistiske dreiningen. I en samtidig anmeldelse av ”Grosse Fuge” står følgende: «… uforståelig, som kinesisk! (…) instrumentene kjempet seg fra sydpol til nordpol med store vanskeligheter(…) et utall av dissonanser skapte en komplett babelsk forvirring». Men Beethoven er urokkelig. «... Tror du jeg bryr meg om din usle fiolin når Ånden taler til meg?», sier han til sine sutrende musikere.

Ånden talte til de grader til Beethoven, og det kan vi være takknemmelige for!

Øystein Sonstad